Å bli kjent med Vega

Det er ikke alltid like lett å forstå hva den lille valpen vil! Sakte, men sikkert lærer vi likevel hverandre å kjenne, vi tobeinte og den firbeinte. Når Vega blir urolig, sutrer litt eller blir litt rastløs, da betyr det som regel at hun trenger vann (som jeg har glemt å flytte dit vi er), hun må på do (number two), er sulten (hele tiden!), eller at hun trenger å hvile. De første tre tror jeg hun kjenner igjen selv, for hun leter til hun finner vann om det er mulig, hun går på do (litt anstrengt noen ganger... huff!) og hun vet hvor maten kommer fra! Men det siste punktet, at hun egentlig vil sove - det skjønner ikke Vega alltid. Og når uroen blir større og større, bitingen tar seg opp ett hakk og det ikke er mat-tid, vann hjelper ikke, og hun må ikke på do (hun syns jeg maser fælt med den her do-gåinga!), da må jeg hjelpe Vega å finne ro. Som regel bærer jeg henne til madrassen hennes, og setter meg rolig ned sammen henne. Stryker på henne til hun sovner.  Kanskje må hun ligge å bite i ett eller annet først, margbein eller kosedyr, men så tar det ikke lang tid før det kommer et lite sukk, og så legger hun ned hodet. Og så begynner øynene å flimre... og borte i drømmeland er hun. Andre ganger kollapser hun på dørmatta eller på gulvet, og så flytter jeg henne til madrassen etter hvert. Hun kan så våkne, drikke litt vann, og så gå å legge seg igjen. Da kan jeg tusle rundt og fikse litt andre ting, mens hun ligger pal. Og så må jeg venne meg til å ikke gå på tå hev rundt henne... ;)