Dweller in the meadow: Nye og gamle minner

På denne datoen for fire år siden måtte jeg ta et brått og vondt farvel til min kjære Saqui. Det tok lang tid før sårene var helet såpass at jeg følte meg klar for å slippe en RR inn i livet mitt igjen. Ennå gjør det vondt. Men nå sitter jeg her med lille store Vega på snart et halvt år, og det føles absolutt rett. Annerledes, men rett. Det er ikke helt rettferdig å sammenligne de to, de har hver sin plass i hjertet mitt. Saqui var min og bare min, det var oss to sammen om alt, og vi delte sofa, seng og hemmeligheter. Hun var en selvstendig sjel som kom godt overens med alt av hunder og mennesker, og selv om hun var veldig knyttet til meg så var det ikke noe problem å følge med fremmede hunder og folk på tur... Min lille svenske blondie.

Saqui <3

Vega har tatt både meg og H med storm, vil jeg påstå. Vi sitter av og til og ser gjennom gamle bilder av det lille nøstet som kom hjem til oss i august. "Var hun sååå liten!", sier vi. For nå er hun sååå stor allerede. Hun har ikke blitt veid i det siste, men jeg tipper hun er rundt 30 kg, og er 63 cm på skulderen. Jeg tror hun blir ei stor tispe som mamma'n sin! Vega er supertrygg på alt av lyder og gjenstander. Spøkelsesalderen har jeg ikke sett snurten til ennå, eneste lille episode var en blåsende hvit plastpose en mørk og stormfull kveld. Den tok det fem sekunder å utforske sammen med meg. Mørke bunkerser vi møter på tur går hun først inn i, og folk generelt, om det er søppeltømmere, bygningsarbeidere, damer i flagrende gevanter eller hylende unger, er bare spennende og gøy. På første kveld av valpekurset blåste ei grind over ende og smalt i bakken en meter unna meg og Vega. Vega blunket ikke engang, og imponerte instruktøren.

Som ridgebacker flest er hun bedagelig anlagt innendørs Vega kan stå ved døra og se lengtende ut, eller være rastløs inne, hvor jeg reagerer med å si "okei, det er vel på tide med en tur" og skifter til turbukse og henter fram bånd. Vega reagerer med å hoppe i senga eller buret og legge seg. Tur? Neihei. Ikke nå. Men når vi først kommer oss ut er hun med på alt. Hun er lettvint å ha løs foreløpig, så det gjør vi mye av. Hun holder seg i nærheten, og innkalling gjør vi flere ganger per tur. Innkalling med forstyrrelse har vi ikke testet såå mye, siden jeg som regel tar henne i bånd når jeg ser folk/hunder. Men på Lohove forleden dag stod vi og ventet på Elion på 8 mnd som vi skulle gå tur med, da Vega ser en annen hund i bånd på turstien 60-100 meter unna. Hun satte av gårde i full fart! Jeg ropte og løp motsatt vei, og Vega bråsnudde! :D (Det ville ALDRI Saqui ha gjort..!)

Vega er en utspekulert ridgeback også. Veldig, veldig smart. Hun har en "hundeseng" som egentlig er en IKEA sjeselong, kjøpt inn for å være plassen hvor jeg og Vega kan ligge sammen og se tv og kose.. (bortskjemt sa du? Oh yes..) Men Vega liker av og til å ha den helt for seg selv.. så hvis jeg ligger der sammen med henne, kan hun hoppe ut og gå til døra. Det er et tegn for at hun må på do. Så da reiser jeg meg og går etter. Der står hun i gangen og venter på meg, og i det jeg runder hjørnet, springer hun tilbake til sjeselongen og hopper oppi, på midten, og breier seg godt ut så det ikke er plass til meg lenger! Andre ganger kan hun komme og "hente" meg hvis jeg sitter i sofaen, da vil hun ha kos, så da vil hun at jeg skal komme opp i sjeselongen sammen med henne ;).

Jeg har vært veldig selektiv på hvilke hunder hun har fått møte. Kanskje litt for selektiv, men kvalitet framfor kvantitet. Men det er veldig fint å observere Vega med andre hunder. Hun tar signaler relativt fort (feks Echo som absolutt ikke vil ha henne for tett i starten..), og har sprunget og kost seg med jaktgolden Scala, lagotto Salto og dobermann Lord i tillegg til ridgebackene Saga, Enya og Elion. Også søskenbarn Hilma da! :) Hun er også kompis med en dachs bak et gjerde borti gata. Og i går hadde vi et fint besøk til Leon på Steinkjer. Nå har jeg bestemt meg for å finne flere venner til Vega, det er så godt å se flere hunder kose seg sammen!